En samtale der vi møter en av de viktigste personene som lager Operahuset til hva det er. En person som spiller en viktig rolle i Operahusets historie og bidrar til opplevelsene, gjestfriheten og den inkluderende gastronomien. Sammen fortsetter vi å skape minneverdige øyeblikk – én middag, én fest og én opplevelse om gangen.
Denne gangen møter vi Pierre Bergling, superintendent ved Operahuset .
Hei Pierre! Du er superintendent ved Operahuset . Hva innebærer egentlig rollen?
Tittelen er gammel og lever fortsatt videre her og på Grand Hôtel, og handler om å ta vare på huset, men ikke på samme måte som en eiendomsforvalter. Det er en oppgave som omfatter både ansvar og tradisjon. Jeg fikk tittelen for to år siden, men jeg startet faktisk her som en 17 år gammel praktikant da jeg gikk på restaurantskole i Sundbyberg. Jeg har jobbet i nesten alle avdelinger i huset, med et opphold på fem år da jeg var F&B-sjef på Nobis Hotel.
Hva betyr arbeidet ditt i praksis?
Jeg avlaster avdelingslederne slik at de kan fokusere på service. Jeg tar meg personlig av leveranser, innkjøp, arbeidsmiljø, økonomi og kontrakter. Jeg er også bindeleddet til Fastighetsnemnda når det gjelder bygningens forvaltning.
Husker du din aller første dag i huset?
Å ja! Vennen min Adam og jeg begynte som praktikanter. Vi ble møtt av vertinnen, måtte logge oss inn, hente jakker, stryke buksene våre med en pressefold og pusse skoene våre. Vi fikk instruksjoner med nøyaktige mål for borddekningen og måtte deretter teste borddekningen foran restaurantsjefen, som sjekket alt med en linjal.
Vi fikk også en manual med rundt 30 punkter – fra hvordan vi skulle ønske gjester velkommen til hvordan vi skulle hjelpe dem ut av taxien. Vi måtte kunne menyen på fransk, svensk og engelsk. Det var utrolig vanskelig, men læreren min pleide å si at dette var Sveriges vanskeligste og beste restaurant – og jeg visste at det var akkurat der jeg ville være.
Holder du fortsatt kontakten med det gamle laget?
Ja, vi møtes minst én gang i året til lunsj. Mange er eldre nå, men det finnes et spesielt fellesskap som eksisterer i
Hva betyr Operahuset for deg personlig?
For meg er huset mer enn en arbeidsplass – det er virkelig som et andre hjem. Jeg tenker sjelden på å være «på jobb».
Hvordan har huset endret seg i løpet av tiden din her, og hva er fortsatt det samme?
Kjernevirksomheten har endret seg svært lite i løpet av mine 24 år. Det er fortsatt den samme typen arrangementer og tradisjoner. Det som forandrer seg er menneskene. Når jeg jobber med Emanuel på julebordet i dag, føles det nesten som da jeg startet. Servicen og kvaliteten har blitt bedre, men den røde tråden ligger i historien og veggene.
Er det et øyeblikk som har festet seg litt i deg?
Alle anledningene da vi fikk jobbe for kongefamilien. Bryllupsmiddagen til kronprinsesse Victoria og prins Daniel er et minne for livet. Den hemmelige øvingsmiddagen her i Operakällaren var noe helt spesielt – knapt noen i huset visste hva som foregikk, og pressekorpset utenfor var enormt.
Så er det selvsagt utallige store middager og fester med prominente gjester som sitter igjen i minnet.
Hvordan ser du på service og gjestfrihet?
For meg er det ikke bare en jobb, men noe jeg synes er gøy. Det er essensen av service – du må like det du gjør, ellers er det umiddelbart synlig for gjesten.
Hva er Operahusets sjel, og hvordan bevares den i en verden i endring?
Det er kulturen, maten og alt som har blitt bygget opp her gjennom årene. Operabaren har for eksempel hatt det samme konseptet i over 120 år. Alle som jobber her ønsker å bevare det som har vært, men samtidig forfine de små detaljene.
Har du en tid hvor du synes huset føles mest levende?
Første advent helt sikkert. Når huset er pyntet, julebordet dekkes og første gudstjenestedag begynner, er det da huset er på sitt vakreste.
Har du et favorittsted i huset?
Operabaren – for historien, maten og gjestene.
Hva ser du på som ditt største ansvar overfor huset?
Å ta vare på de verneverdige delene – å sørge for at de blir tatt vare på og bevart.
Hva har du lært om folk etter alle disse årene her?
Å bli et menneske. Alle slags mennesker møtes her – ulik alder, erfaring og bakgrunn – men vi er alltid et team. Det er en styrke.
Hvordan har det å jobbe her forandret deg?
Jeg vokste opp her. Jeg har modnet og lært mye om mat, drikke og kultur. Det tok meg et år å lære det grunnleggende – det er egentlig her jeg fikk hele restaurantutdanningen min.
Har du et forbilde du har båret med deg gjennom årene?
Mange. Men spesielt Jean-Paul Bénèzeth, han var kjellermester på Operakällaren og sjefen min i 20 år. Han har hatt en avgjørende innflytelse på karrieren min.
En lang oppussing av hele huset kommer snart. Hvordan føles det?
Det er selvsagt trist, men også flott å være med på at bygget skal stenge – og enda mer fantastisk å være med på planleggingen av den nye Operakällaren i 2032. Akkurat nå sitter jeg med arkitektene og tegner kjøkkenet. Å renovere bygget er både svært nødvendig og spennende.
Hva håper du kolleger og gjester husker deg for den dagen du går ut dørene for siste gang?
Som en person som har vært hjelpsom, hyggelig og bidratt til husets historie.
Hvis du kunne ta med deg én ting hjem fra Operahuset – hva ville det vært?
Et maleri av Taube som henger på trappen opp til Operabaren . På 1930-tallet satt en ung Evert Taube der og tegnet et portrett av Eva med leppestift på en serviett fra Operakällaren . Jeg har alltid likt det.
